Barn har en tendens til å grise ned kjøkken i et overraskende høyt tempo, med uventede og kreative varianter av å få klint de forunderligste ting på de merkeligste steder.  (sylteagurklake i panelovnen, smeltet smør i tørrvareskuffen osv) Og når det gjelder å produsere resultater, altså mat, er effektiviteten ekstremt lav.

For ikke lenge siden snakket jeg med en nabo som beskjemmet inrømte heller ikke hun kunne fordra barns “hjelp” på kjøkkenet og vi snakket en stund om kombinasjonen av lavt blodsukker og innblanding i middagsforberedelsene. Det var godt å vite at jeg ikke var alene.

I dag har en ny verden åpnet seg. Min sjuåring har meget entusisastisk og lærevillig satt seg inn i og øvd på de ulike stegene i lasagneproduksjon på hjemmekjøkkenet. Han frydet seg uhemmet over hvordan han forvandlet  tomater, squash, paprika, løk, hvitløk og andre ubehageligheter  til den deiligste saus. Han gledet seg over hvor fort smør egentlig smelter, hva som skjer når man blander oppi mel og hvordan man kan spe blandingen med melk når det koker, for deretter magisk å forvandle det kjedelige hvite skvipet til en herlig bechamelsaus med kun ost, salt og pepper. O glede når han la sausene og lasagneplatene lagvis i formen og vi fikk herligheten inn i ovnen. Men det aller beste? Å spise  det kulinarisike vidunderet, for aller første gang spise squash helt frivillig (Mamma, tror du Pusur vet at han spiser sunne ting?) og motta skryt for kokekunstene.

Han var i himmelen og erklærte med et stort smil at hjemmelagde fiskepinner sto på menyen neste gang. Og monstermammaen? Er litt flau over egen motvilje, har kjent på kroppen den intense entusiasmens positive effekt på sin gryende irritasjon,er imponert over hvor mye jubel en simpel lasagne på en mandag kan avstedkomme og overbevist, ikke minst, om at veien til matglede går gjennom spillerom på kjøkkenet.

Neida. Glemt i dag var en bursdagsgave, sidene i matteboka som skulle taes igjen, utskriftene til prosjektet om “Byen vår”, en avtale gjort i går kveld om å hente bursdagsgave fra mormor til eldstegutten hos en fetter og minifotballcupen på onsdag.

Sist men absolutt ikke minst hadde jeg glemt å få satt i gang skriving av historien om helgedyret til første klasse som skulle vært ferdig, helst skrevet inn med sirlige bokstaver av førsteklassingen selv, med printede bilder til illustrasjon De flinkeste har glanset fotopapir, har vært på laang skogstur i marka på lørdag og spiste grønnsaker og dipp til lørdagskosen. Søndag nok en fantastisk turdag, denne gangen i fjæra hvor helgedyret fikk oppleve det spennende livet der. Det er verre enn facebook! Og det skulle vært ferdig i går og lest opp i klassen i dag.

I morgen venter ny dag med  nye muligheter og nye ting å glemme. Og forresten, hvor pokker er støvlene til minstemann? Han har støvler som passer, har han ikke?

For noen år siden kom jeg på sfo for å hente eller levere og fant en lapp på døra; Takk for en fin dag : ).  Det i seg selv er en flott hilsen.  Men ikke på en plakat. Dagen har garantert ikke vært fin for alle på et klassetrinn med 100 elever. Ingen grunn til å takke for en fin dag hvis den slett ikke har vært fin. Takke for en fin dag gjør vi når vi har delt en fin dag med noen, eller hva? På en plakat er det en bekreftelse på at avsender ikke har planer om å se hvert enkelt barn.

Jeg får litt samme usmak av mvh. Man avspises med en meget upersonlig hilsen, hvilket i og for seg ikke nødvendigvis er noe galt, det kan til og med være passende i et upersonlig brev eller i en epost.  Men selv der en upersonlig tone er på sin plass, kan man vel ta seg bryet med å skrive alle ordene?

Dette er selvsagt detaljer. Men detaljer utgjør helheten. Verden blir ikke bedre av mvh. Men kanskje litt av en  virkelig hyggelig hilsen?

Ha en fortreffelig helg!

Høst.

Jeg liker sommer og alt som hører til. Mine siste dager på hytta denne sommeren har bestått i diverse sommeraktiviteter som lytting til humlesurr i lyngen, smaking på blåbær, bading, hårvask over rekkverket, lange morgener med kaffe, brødskiver, sjokolade og god bok til jeg ikke gidder mer. Dette har vært avløst av lettere vedlikeholdsarbeid etter lyst, ligging i hengekøya under furua, speiding utover fjorden til alle døgnets tider, krabbefiske, grilling og en og annen is.

Det er trist å ta farvel med livet på hytta, men min sensommerdepresjon handler mer om vissheten om at det er altfor lenge til neste gang det er 20 grader og verandavær klokken 23 om kvelden, at det snart er slutt på badesesongen, at det ikke går lenge før frosten kryper fram og snøkosten som har ligget under bilsetet i hele sommer skal få gjøre nytte for seg igjen.

Når det endelig er slik, skal jeg holde meg for god til å klage, men jeg forbeholder meg retten til å grue meg.

Bare litt.

Å huff, vi har snø i mai. Ellers går økonomien ganske greit, den bedritne askeskyen har tatt til vett og blåser andre veier så vi får flydd dit vi vil.  Oj, oljekatastrofe borti der, huff da. Men vi har været, og for å sitere han fyren på radioen; det er ganske dårlig. Og vårt største problem er hva? Syting, tror jeg.

Der jeg bor er det slik at man igjen får kontakt med naboene, oops der dukket det opp en mage som ikke var der i høst, og heisann, plutselig kan naboens baby sykle nesten helt uten støttehjul, og de voksne henger over kaffekoppene mens vårarbeidet med biler, hagemøbler, terrasser og diverse opprydning godt kan vente i fem minutter til.

Veldig hyggelig. Bakkebygrenda våkner til liv, ungene sykler, leker og huier seg gjennom solfylte helgedager som nesten aldri tar slutt, spiser frokost, lunsj, middag hos hverandre, gatecrasher naboens vaffelselskap, gjenoppdager noen venner fra i fjor sommer og hyler som stukne griser når de må inn for kvelden.

trallalavår.