.. som helt fram til i dag har rent ut sagt HATET å ha barn med på all aktivitet på kjøkkenet. Fra baking til brødskivesmøring, til middagslaging; mine stakkars poder har nesten aldri fått slippe til. Strategien har vært å tilby noe enda mer attraktivt når de har ymtet frampå om at de vil “væme”. Av og til har jeg vært nødt til å gi etter og gitt dem en liten deigklump å leke med mens jeg frenetisk har bakt to klippekranser eller 5o kanelboller på den tiden det har tatt dem å smøre deigen ned i kjøkkenbenken med et kjevle for deretter å strø halve sukkerskåla på golvet.
Barn har en tendens til å grise ned kjøkken i et overraskende høyt tempo, med uventede og kreative varianter av å få klint de forunderligste ting på de merkeligste steder. (sylteagurklake i panelovnen, smeltet smør i tørrvareskuffen osv) Og når det gjelder å produsere resultater, altså mat, er effektiviteten ekstremt lav.
For ikke lenge siden snakket jeg med en nabo som beskjemmet inrømte heller ikke hun kunne fordra barns “hjelp” på kjøkkenet og vi snakket en stund om kombinasjonen av lavt blodsukker og innblanding i middagsforberedelsene. Det var godt å vite at jeg ikke var alene.
I dag har en ny verden åpnet seg. Min sjuåring har meget entusisastisk og lærevillig satt seg inn i og øvd på de ulike stegene i lasagneproduksjon på hjemmekjøkkenet. Han frydet seg uhemmet over hvordan han forvandlet tomater, squash, paprika, løk, hvitløk og andre ubehageligheter til den deiligste saus. Han gledet seg over hvor fort smør egentlig smelter, hva som skjer når man blander oppi mel og hvordan man kan spe blandingen med melk når det koker, for deretter magisk å forvandle det kjedelige hvite skvipet til en herlig bechamelsaus med kun ost, salt og pepper. O glede når han la sausene og lasagneplatene lagvis i formen og vi fikk herligheten inn i ovnen. Men det aller beste? Å spise det kulinarisike vidunderet, for aller første gang spise squash helt frivillig (Mamma, tror du Pusur vet at han spiser sunne ting?) og motta skryt for kokekunstene.
Han var i himmelen og erklærte med et stort smil at hjemmelagde fiskepinner sto på menyen neste gang. Og monstermammaen? Er litt flau over egen motvilje, har kjent på kroppen den intense entusiasmens positive effekt på sin gryende irritasjon,er imponert over hvor mye jubel en simpel lasagne på en mandag kan avstedkomme og overbevist, ikke minst, om at veien til matglede går gjennom spillerom på kjøkkenet.
