var jeg i dag (heldige meg, ekte eufori er ikke hverdagskost i festivallivet), rett etter en undervisningstime som fungerte milevis over all forventning. Magisk er det når man som lærer står der og skjønner at man har nådd det aller viktigste pedagogiske målet; elevene har tro på egne evner. Jeg forstår at de forstår at de har forstått det viktigste for å forstå veien til å forstå enda mer! Elevene elsker denne mestringsfølelsen, læreren blir euforisk når hun har en time som fungerer for absolutt alle som er til stede i rommet (og halloo, vi snakker ungdomsskolen her!), alle opplever at hm, ja, jeg kan jo ganske mye når det kommer til stykket, jeg evner å bringe både meg selv og medelevene mine videre. O lykke, O salighet, dette er lærerens deilige rus, dette er grunnen til at jeg orker den tidvis ekstremt krevende jobben å være lærer. Fabelaktig. Vidunderlig. Magisk.
høres hææærli ut, og vældi fint for oss m barn i skolen å læse om så dedikerte lærera!!!