..at det ikke bare er jeg som får lyst til å gråte når jeg ser Øystein Dolmens tunelltegning, der Knutsen sitter alene igjen med en tom stol, et pianoslips og en tåre. I det jeg har lest minneordet sitter jeg igjen med en opplevelse av at Knutsen først og fremst er takknemlig for at Ludvigsen har vært i livet hans, og at det får stå først også midt i sorgen. Bedre ettermæle kan ingen ha. I tillegg kommer et stort engasjement fra mange som har hatt et forhold til Knutsen og Ludvigsen og som synes det er trist at det er over, men som samtidig står klar til å friste kommende generasjoner med Fiskepudding! og Lakrisbåter!
