Kort og godt(?) oktober 30, 2013

 

Har du husket kortet ditt? Bibliotekskortet, førerkortet, helfokortet, kaffekortet, BHkortet(!) KICKSkortet, Lindexkortet, Coopkortet, tippekortet, trumfkortet, treningskortet, VISAkortet, Masterkortet,blomsterkortet, turistforeningenkortet, studentkortet, forsikringskortet, rabattkortet, IKEAfamilykortet, tilgodekortet?

La oss tenke oss, rent hypotetisk, at du skulle slumpe til å ha akkurat det kortet du trenger i lommeboka. Husker du PINkoden? Passordet? Apple ID. Passordene på jobben, Skatteetaten, MiniD, FEIDE, BankID, medlemssider, din side, kundesider, barnas it´s learningsider, telefonsider, forsikringssider, banksider og nav. (eller til din egen j**** blogg !)

Triumferende sier du at du husker alle PINkoder og passord. Kanskje har du juksa og har det samme på alt.

Vedder på at du ikke husker PUK. Eller hvor du har lagt det.

Risikoen ved å være i live mars 13, 2013

Det er flott at barn ikke lenger sees på som annenrangs mennesker, som man av og til kunne få følelsen av på 70-tallet. Er det virkelig nødvendig å røyke i bilen, mor? , host, host! Samtidig spør jeg meg om det virkelig er nødvendig å dra det riktig  så langt i motsatt retning. Vi har et samfunn der barnevogner utstyres med store navneskilt og prins og prinsesse har tatt over for det litt mer jordnære gutt og jente.

Det ser ut til at det er i ferd med å gå i glemmeboken at et liv også byr på traumer, sykdom, ulykker og uheldige hendelser, slit og krav. Og det i verdens rikeste land.

Den foreldregenerasjonen jeg selv tilhører er i ferd med å skape en generasjon av barn hvor mange har fått i overkant mye oppmerksomhet og skryt for selvfølgeligheter. I tillegg er de ikke så rent lite overbeskyttede og følgelig lite robuste i møte med livets harde realiteter. De voksne rydder veien i enhver situasjon.

Mange av disse barna er ikke trent i å møte krav og i hvertfall ikke i å oppleve konsekvensene av å ikke imøtegå disse kravene.

Mange av disse barna er lite vant med å yte noe for fellesskapet.

Mange av disse barna er vant til at ansveret for alt som går galt eller er vanskelig plasseres utenfor det enkelte individet, gjerne hos lokale eller sentrale myndigheter.

Mange av disse barna er oppdratt (av gjett hvem) til å være ekstremt opptatt av egne rettigheter og ditto lite opptatt av egne plikter. (lover ikke godt for velferdsstaten)

Min bekymring er at det kan bli tøft videre når disse barna blir voksne og havner i mer ukjærlige og mindre tilgivende omgivelser. Kan bli mye motgang og ansvar å mestre på én gang.

Som om livet ikke er tøft nok i seg selv.

En sånn dag september 18, 2012

Kjipe dager. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste skjønner hva jeg mener. La meg slippe, disse dagene, å møte, virtuelt eller IRL, mindfulle, vakre og  pastellfargede superpersoner som står ekstra tidlig opp på mandag morgen og tenner duftlys og drikker te mens de er takknemlige over alle ressursene de har og alle gavene i livet mens de gleder seg til å sette de kritthvite tennene sine i en ny uke. Jeg for min del har ganske ofte mandagsmorgner fylt opp av trøtte folk med en god del motstand mot å forlate helgen. Når det i tillegg er både kaldt og mørkt og verden disker opp med litt for dårlig tid, øsende regnvær og sur vind er vi færre enn man kan telle på én  hånd i min familie som direkte fryder seg over at det er mandag. De dagene får meg til å bli en ondskapsfull person som gjerne vil være flue på veggen (den andre) den morgenen disse overskuddsmenneskene får nok og kyler kruset med grønn te i veggen i ren frustrasjon, irritasjon og forbannelse over et eller annet som garantert er en bagatell når vi tenker på hva de har å stri med i stort sett alle de andre delene av verden. Kanskje har de gitt litt faen, drukket et glass vin for mye i helgen og slurvet med enten planlegging, trening, søvn eller ernæring? Kanskje glemte de å tenke positive tanker der de møtte en voksende haug av uløste og eller glemte oppgaver, singelsokker og hybelkaniner? La oss for all del håpe på det.

jeg er en skapmonstermamma… juni 6, 2011

.. som helt fram til i dag har rent ut sagt HATET å ha barn med på all aktivitet på kjøkkenet. Fra baking til brødskivesmøring, til middagslaging; mine stakkars poder har nesten aldri fått slippe til. Strategien har vært å tilby noe enda mer attraktivt når de har ymtet frampå om at de vil «væme». Av og til har jeg vært nødt til å gi etter og gitt dem en liten deigklump å leke med mens jeg frenetisk har bakt to klippekranser eller 5o kanelboller på den tiden det har tatt dem å smøre deigen ned i kjøkkenbenken med et kjevle for deretter å strø halve sukkerskåla på golvet.

Barn har en tendens til å grise ned kjøkken i et overraskende høyt tempo, med uventede og kreative varianter av å få klint de forunderligste ting på de merkeligste steder.  (sylteagurklake i panelovnen, smeltet smør i tørrvareskuffen osv) Og når det gjelder å produsere resultater, altså mat, er effektiviteten ekstremt lav.

For ikke lenge siden snakket jeg med en nabo som beskjemmet inrømte heller ikke hun kunne fordra barns «hjelp» på kjøkkenet og vi snakket en stund om kombinasjonen av lavt blodsukker og innblanding i middagsforberedelsene. Det var godt å vite at jeg ikke var alene.

I dag har en ny verden åpnet seg. Min sjuåring har meget entusisastisk og lærevillig satt seg inn i og øvd på de ulike stegene i lasagneproduksjon på hjemmekjøkkenet. Han frydet seg uhemmet over hvordan han forvandlet  tomater, squash, paprika, løk, hvitløk og andre ubehageligheter  til den deiligste saus. Han gledet seg over hvor fort smør egentlig smelter, hva som skjer når man blander oppi mel og hvordan man kan spe blandingen med melk når det koker, for deretter magisk å forvandle det kjedelige hvite skvipet til en herlig bechamelsaus med kun ost, salt og pepper. O glede når han la sausene og lasagneplatene lagvis i formen og vi fikk herligheten inn i ovnen. Men det aller beste? Å spise  det kulinarisike vidunderet, for aller første gang spise squash helt frivillig (Mamma, tror du Pusur vet at han spiser sunne ting?) og motta skryt for kokekunstene.

Han var i himmelen og erklærte med et stort smil at hjemmelagde fiskepinner sto på menyen neste gang. Og monstermammaen? Er litt flau over egen motvilje, har kjent på kroppen den intense entusiasmens positive effekt på sin gryende irritasjon,er imponert over hvor mye jubel en simpel lasagne på en mandag kan avstedkomme og overbevist, ikke minst, om at veien til matglede går gjennom spillerom på kjøkkenet.

Det store blinkende «Dårlig mor» skiltet.. mai 23, 2011

..hang over mitt hode i dag.  Nok en gang glemte noe jeg burde husket at jeg ikke måtte glemme.  I dag husket jeg  å gi allergipiller og astmamedisiner, minne barna på å bruke tanntråd og flux, skiftetøy til skolen med inneskoene som ble brukt i helga, legge husnøkler i sekken, lade mobilen til den største i går kveld, ekstra matpakke til fotballtrening, vannflasker, treningstøy, ingredienser til bursdagskake som ble glemt i går, sette på vaskemaskinen for å utnytte tørkeværet og dermed forhindre skittentøy opp til taket/stua full av tørkestativ, ta med riktige papirer og bøker samt matpakke til min egen arbeidsdag, alle nøkler og mobilen ble med i første runde,  fikk flidd opp og kledd både meg selv og barna sånn høvelig og i tråd med været. Og trodde jeg var i mål.

Neida. Glemt i dag var en bursdagsgave, sidene i matteboka som skulle taes igjen, utskriftene til prosjektet om «Byen vår», en avtale gjort i går kveld om å hente bursdagsgave fra mormor til eldstegutten hos en fetter og minifotballcupen på onsdag.

Sist men absolutt ikke minst hadde jeg glemt å få satt i gang skriving av historien om helgedyret til første klasse som skulle vært ferdig, helst skrevet inn med sirlige bokstaver av førsteklassingen selv, med printede bilder til illustrasjon De flinkeste har glanset fotopapir, har vært på laang skogstur i marka på lørdag og spiste grønnsaker og dipp til lørdagskosen. Søndag nok en fantastisk turdag, denne gangen i fjæra hvor helgedyret fikk oppleve det spennende livet der. Det er verre enn facebook! Og det skulle vært ferdig i går og lest opp i klassen i dag.

I morgen venter ny dag med  nye muligheter og nye ting å glemme. Og forresten, hvor pokker er støvlene til minstemann? Han har støvler som passer, har han ikke?

mvh mai 6, 2011

Jeg synes mvh er det motsatte av en vennlig hilsen. Det er en jeg-gidder-ikke-en-gang-å-finne-på-en-hyggelig-måte-å-avslutte-på-hilsen. Dette er en oppfordring til alle mvh´ere til å kutte det ut. Skriv bare navnet ditt. Eller noe annet. Hva som helst. Eller bare hilsen. Om forkortingen er begrunnet i at det tar kortere tid, kan du bare ta et par minutter fra facebook- eller tv-tida di og bruke de på å finne på noe annet å skrive til hilsen. Eventuelt skrive med vennlig hilsen.

For noen år siden kom jeg på sfo for å hente eller levere og fant en lapp på døra; Takk for en fin dag : ).  Det i seg selv er en flott hilsen.  Men ikke på en plakat. Dagen har garantert ikke vært fin for alle på et klassetrinn med 100 elever. Ingen grunn til å takke for en fin dag hvis den slett ikke har vært fin. Takke for en fin dag gjør vi når vi har delt en fin dag med noen, eller hva? På en plakat er det en bekreftelse på at avsender ikke har planer om å se hvert enkelt barn.

Jeg får litt samme usmak av mvh. Man avspises med en meget upersonlig hilsen, hvilket i og for seg ikke nødvendigvis er noe galt, det kan til og med være passende i et upersonlig brev eller i en epost.  Men selv der en upersonlig tone er på sin plass, kan man vel ta seg bryet med å skrive alle ordene?

Dette er selvsagt detaljer. Men detaljer utgjør helheten. Verden blir ikke bedre av mvh. Men kanskje litt av en  virkelig hyggelig hilsen?

Ha en fortreffelig helg!

Euforisk september 21, 2010

var jeg i dag (heldige meg, ekte eufori er ikke hverdagskost i festivallivet), rett etter en undervisningstime som fungerte milevis over all forventning. Magisk er det når man som lærer står der og skjønner at man har nådd det aller viktigste pedagogiske målet; elevene har tro på egne evner. Jeg forstår at de forstår at de har forstått det viktigste for å forstå veien til å forstå enda mer! Elevene elsker denne mestringsfølelsen, læreren blir euforisk når hun har en time som fungerer for absolutt alle som er til stede i rommet (og halloo, vi snakker ungdomsskolen her!), alle opplever at hm, ja, jeg kan jo ganske mye når det kommer til stykket, jeg evner å bringe både meg selv og medelevene mine videre. O lykke, O salighet, dette er lærerens deilige rus, dette er grunnen til at jeg orker den tidvis ekstremt krevende jobben  å være lærer. Fabelaktig. Vidunderlig. Magisk.

Rammet av livet september 14, 2010

på ulike måter, på ulike tider,  men like fullt, det som skjer, valgene vi gjør og ikke minst rekylen av dem, jotakk. Jeg beundrer mine medsøstre for deres måte å håndtere det på. Med styrke, klokskap og rett rygg. Med en egen evne til å anerkjenne det hele som nettopp LIVET og selvfølgelig i rekken av oppgaver som naturlig følger med. Uten bitende selvironi og beksvart galgenhumor hadde det blitt ørlite skinnhellig og skikkelig gørr. Så dette er hyllesten til alle kvinnene i mitt liv, del 2  (del 1 finnes i posten «may the force of true sisterhood be with you» mars 2010)  Takknemlig for gjensidig tillit, gapskratt, hele kvelder fulle av vin og vrøvl, dager med trening og fysiske utfordringer, faglige utvekslinger, hjertesukk , en evne til å stille gode spørsmål som den skarpeste psykolog ville misunne, mer gapskratt og uforbeholden støtte. Dere ruler, for å si det sånn.

sensommer august 21, 2010

Jeg avskyr rognebær. Ikke av samme grunn som reven men for det de representerer:

Høst.

Jeg liker sommer og alt som hører til. Mine siste dager på hytta denne sommeren har bestått i diverse sommeraktiviteter som lytting til humlesurr i lyngen, smaking på blåbær, bading, hårvask over rekkverket, lange morgener med kaffe, brødskiver, sjokolade og god bok til jeg ikke gidder mer. Dette har vært avløst av lettere vedlikeholdsarbeid etter lyst, ligging i hengekøya under furua, speiding utover fjorden til alle døgnets tider, krabbefiske, grilling og en og annen is.

Det er trist å ta farvel med livet på hytta, men min sensommerdepresjon handler mer om vissheten om at det er altfor lenge til neste gang det er 20 grader og verandavær klokken 23 om kvelden, at det snart er slutt på badesesongen, at det ikke går lenge før frosten kryper fram og snøkosten som har ligget under bilsetet i hele sommer skal få gjøre nytte for seg igjen.

Når det endelig er slik, skal jeg holde meg for god til å klage, men jeg forbeholder meg retten til å grue meg.

Bare litt.

are you sure you want to delete this number? august 1, 2010

..og det er jeg jo, når den 15 år gamle jenta som abonnementet tilhører er død. Så det er bare å slette. Og lure på hvordan det kan skje mens jeg konstaterer at det har det gjort. Gråte litt fordi det rett og slett er forjævlig. Og bare ane smerten de pårørende kjenner, uten å forstå, for der har jeg aldri vært, håper jeg aldri kommer dit. Håper noen er der for de som nå er utrøstelige. Minnes den flotte jenta, kunne jeg ha gjort noe, tro?